Eg skal ikkje her på bloggen fortelle om at vi har oppmuntra Elise til å gå. Eg veit jo så godt at unger bør vente lengst mulig med å gå for at ryggen skal bli sterk. Vi dytter ho sjølvsagt fast og bestemt ned igjen kvar gong ho gjer eit forsøk på å reise seg opp, og oppmuntrer ho veldig til å fortsette å krype...
"Tenk på ryggen din!" seier vi til ho, og ber ho fint om å vente litt med denne gåingen.
Så altså: vi har absolutt ikkje oppmuntra ho til å gå!
OK da..pittelitt kanskje... men se kor stolt ho er! Ho har tatt sine to første skritt og ho syns det er stort!
Og det syns vi andre og! :)
Hurra! En milepæl. Her har minsten akkurat funnet bokhylla, men stakkarn skjønner ikke at verdensatlaset er i overkant tungt å dra ut..
SvarSlettDet uttrykket hun har i ansiktet er jo helt fantastisk! Å gå er stas, det er tydelig. Og tenk at hun er kommet så langt som det der, helt uten stimulering og oppmuntring, det er ikke verst;-)
SvarSlettSe her, ja! Ut fra ansiktsuttrykket hennes, er dette noe hun kommer til å fortsette med. Å gå, altså!
SvarSlettBlinkskudd!
SvarSlettJa Hurra! Det är så fantastiskt med dom där första stegen. Gratulerar!
SvarSlettHu kan gå når hu sjøl føle for det!
SvarSlettHer vert det fart på saker og ting! :)
SvarSlettHah...hvem trenger vel en sterk rygg? det er jo føttene man går med!!! hoho...
SvarSlettFlink hun er! :)
Er det ikke den deiligste følelse å se sine barn mestere!? Hun er supersøt, den lille Elise. Grat`la med 2 skritt!
SvarSlettBor dere på Stord? jeg kjenner mange der... Familie, venner... Har bodd 3 år i Haugesund, jeg vet du :)
SvarSlettJa, nå er det for sent å tenke på ryggen... huff og huff :))) Flinke jenta!
SvarSlett