Tid

Eg skal ikkje lyge på meg at eg er ei travel, dobbeltarbeidende karrierekvinne.

Eg har jobb, og eg er husmor - sånn litt iallfall, men husmorjobben er nok ikkje den som tar knekken på meg i kvardagen. Eg syns sjøl at eg tar livet med ro. Og eg klarer fint å slappe av sjøl om huset skrik etter litt rydding og ein alvorlig storreingjøring.

Men travelt blir det likevel, innimellom.

Av og til er det heilt greit å ha det travelt. For eksempel når ein har burdag! Det er kjekt å få besøk, og det er kjekt å servere dei mat, og det er kjekt at huset ser sånn noenlunde ut i det dei kommer inn dørene. Spesielt siste punktet her fører til at det alltid er travelt her i huset - når vi har invitert folk. Kommer det folk ramlende inn dørene uventa, så får dei tåle at det er rot, men når dei er invitert - så er det dumt når huset ser ut til å nylig ha blitt utsatt for ein større katastrofe.

Men ofte blir travelheten vår til negativt stress.

Mange opplever det fryktelig travelt å ha små barn. Barn krever til tider100% av oppmerksomheten din. Og samtidig som du skal vise barnet oppmerksomhet, skal du støvsuge, lage mat, vaske opp, stryke klær, skifte til sommerdekk, plante vårblomster, rydde, tørke opp melka som vart sølt, hjelpe eldre søsken med lekser, skifte sengklær, rydde enda meir, vatne potteplantene, gi katten mat, plukke opp legoklosser og du skal sette båten på sjøen. Da er det veldig vanskelig å gi barnet den oppmerksomheten som det står det ved skjørtekanten din og krever. Og barnet blir sur og grinete. Og du blir sur og grinete, for du syns barnet får nok oppmerksomhet, ho fekk jo nettopp ein eplebit - og ein kjeks, og dessuten klarer du å synge barnesanger samtidig som du tørker støv av pianoet.

Kunsten er å slippe alt. 

Ein må ta seg tid innimellom. Sette seg ned med barnet. Kikke det inn i augene, og gi det den oppmerksomheten som det krever. Og snakke sammen. Eller synge og klappe. Eller lese bok. Eller bare kose.

Små nurk krever av og til 100% oppmerksomhet - og vi må - i all vår travelhet - legge vekk oppvaskkost, datamaskin, strikketøy, strykejern, støvfille, hammer, sølvpussekluten, slikkepott, malerkost, skrujern osv osv - og ta oss tid. Husarbeidet springer ikkje vekk.

Privilegiet med å vera småbarnsforeldre er at ein faktisk må ta seg tid - og bare være der for barna.

Og for å komme til poenget - her skal eg skryte litt av meg sjøl! (Kjekt med egen blogg, for da kan ein skryte for heile verden, uten sensur - og uten at noen står og himler med augene - eller: bloggeren ser iallfall ikkje desse himlende augene...)

Eg er nemlig flink på nettopp det, å ta meg tid. 

Litt for flink, meiner enkelte, for det står eit hus og roper på meg, og krever litt oppmerksomhet... Men eg lukker øyrene, og augene. Huset kan eg ta meg av når eg blir gammal og ungene har flytta ut.

Sant?

Og nå, etter ei kort-helg, er det jammen snart helg igjen, og vi kan ta oss enda meir tid!

Ha ei fin helg!