 |
| "Donkidonki" |
For det er sikkert latskap som gjer at eg ikkje er så fryktelig engasjert. Ikkje når det gjelder viktige ting iallfall.
Sjølvsagt engasjerer eg meg sterkt når det gjelder mine egne barn. Og sjølvsagt er det viktig.
Men så er det så mange andre viktige saker å engasjere seg i.
F.eks likestilling. OK, det er tilnærma likestilling her til lands, litt for mykje likestilling, om du spør enkelte menn, og eg kan til dels sei meg enig. Men dei aller fleste kvinner i verden opplever ikkje likestilling. Mange kvinner opplever å bli undertrykka. Som gruppe, og ikkje bare enkeltindivid. Sjølvsagt blir eg opprørt når eg høyrer om kvinner som er totalt underlagt mannen. Og slikt høyrer vi om stadig vekk. Men gjer eg noko??
Eg blir også frustrert når eg høyrer om tsunamien i Indonesia. Eller kolerautbruddet i Haiti som rammer dei stakkars vulkanofrene som fortsatt lever sammenstua i helsefarlige teltleirar. Men gjer eg noko??
Eg blir frustrert når eg høyrer om norsk kommuneøkonomi som stadig er så dårlig at kommunane slit med å opprettholda eit tilfredsstillande tilbud til sine innbyggarar. Og om nedskjæringar i helsevesenet. Spesielt når eg høyrer om andre statlige instanser som "svømmer" i penger. Men eg løfter ikkje ein finger for å gjera noko med det. Og eldreomsorg. Det opprører meg også å høre om eldre som blir stua inn på eit lite kott, fordi den nye flotte - og tomme- fløyen som er bygget på sjukeheimen vart så dyr at dei ikkje fant midler til å halda den i drift. Men eg gjer jo ingenting med det...
Men eg har eit fadderbarn! Som eg sender penger til ein gang i månaden. Og eit brev ca ein gang kvart skuddår...
Er ikkje det flott da?
Eg kan vel lene meg tilbake og vera fornøyd med det!? Eller??
Føler det vel ikkje akurat sånn, nei. Men bare vent! Når eg får bedre tid, og bedre økonomi - DA skal eg engasjere meg!
I mellomtida blir det donkidonki med litle Elise og lekseoppfølging m.m. med dei to eldste.
Og nesegrus beundring av folk som gidder å engasjere seg. Enten det er frivillige i veldedige oranisasjoner, politikarar, eller ansatte i helsevesenet. Eller andre idealister.
Ha ein engasjerande dag!
Det er bra med engasjerte folk, og noen har mer overskudd og kapasitet enn andre. Sjøl har jeg nok med å engasjere meg på hjemmebane og stille opp for gutta og deres aktiviteter.
SvarSlettBlir mye donkidonk her og...
Hiver meg med Pia her..
SvarSlettFor det meste mer enn nok å engasjere seg for hjemme.
Men når vi blir riktig gamle og begynner å kjeeede oss og ikke vet hva vi skal gjøre med all tida vi har til rådighet -da! Da skal det engasjeres, tenker jeg!
:)
Ååå! Eg er berre veldig enig med deg og dei to hine her:)God helg!
SvarSlettVi er vel mange som kjenner oss igjen i det der. Nå orker ikke jeg slenge sjuåringen sånn oppi lufta lenger, men hun skal jo ha oppmerksomhet likevel. Jeg engasjerer meg på lokalt plan, der jeg kan. Som styremedlem i veien, som FAU-rep for klassen, som bøssebærer ved tv-aksjonen, sånne ting. Så da føler jeg at jeg i alle fall bidrar på en måte, selv om det ikke akkurat hjelper flomofre og vulkanofre..
SvarSlett